De siste utenlandske fotballgudene falt i går. De siste spøkelsene også. Når Rosenborg slår AC Milan på San Siro, så er det ingen flere å frykte. Alt er mulig nå. Absolutt alt. Og Juventus er neste. Kom med dem.
Naturligvis er AC Milan - Rosenborg 1-2 tidenes resultat i den norske fotballhistorien. Den diskusjonen er steindød allerede. Glem bronselaget, glem Lyn og Barcelona, glem landslaget på 90-tallet. For dette var kvelden da en snekker og en feier og noen andre halvproffer klinket Milans millionærer på halvspretten ut av Europa. AC Milan - Rosenborg 1-2 var det umulige resultatet, men er det ikke lenger, og da rager det selvsagt høyest.
For alle fotballinteresserte mennesker, og her inkluderer jeg både spillere, trenere, supportere og enhver annen med en smule interesse for sporten, så har AC Milan lenge vært bildet på det perfekte. Det er klubben som har alt; de beste spillerne, de beste resultatene, de flotte tradisjonene og de fleste pengene. Og da blir Rosenborgs seier en av de største bombene i internasjonal fotball også. Faktisk så stor at den er ytterst vanskelig å fatte.
- Klubber som Rosenborg burde aldri ha vært med i Champions League, sa fotballkeiseren Franz Beckenbauer da turneringen startet. Han har vært konstant negativ senere også. I går vred han seg rundt som en glatt ål da de sensasjonelle bildene fra San Siro rullet foran ham i RTLs TV-studio. Og det eneste han kunne lire ut av seg var følgende: - Det var synd.
Synd?
I dag ruller TV-bildene videre ut i den store verden, til alle kanter av kloden, og foran hver eneste skjerm vil måpende ansikter følge Vegard Heggems briljante hodestuss inn i det tomme Milan-målet.
For scenen er av den måpende sorten:
Vegard Heggem, eks Rennebu IL, går opp i duell med 154 italienske landskamper (Baresi og Maldini), og header ballen forbi en fotballkeeper (Rossi) som er helt ute av kurs.
2-1 til Rosenborg. Det er klin kokos.
Men forklaringen er høyst normal.
For Heggem vinner duellen fordi han har friske bein og et friskt hode når 20 minutter gjenstår. Han vinner rett og slett fordi han er bedre trent enn storhetene han har rundt seg. Og akkurat der og da får Rosenborg betalt for årevis av målrettet og seriøs jobbing. Det er virkeliggjørelsen av Eggens mangeårige tese om at «vi må trene mer enn dem for å slå dem». Derfor er det ikke tilfeldig. Dessuten: Det er ikke ufortjent. Det er fortjent.
Den historiske kvelden ga også et godt bilde av hvor foranderlig og forunderlig denne sporten er. Og hvor viktig det er å ha et realistisk og ydmykt utgangspunkt når man skal prestere.
For Milan virket uovervinnelige da Rosenborg ble slått 4-1 på Lerkendal i september. Det var en klassisk kamp mellom storklubben og jyplingen. Og Rosenborg ble utspilt. Årsak: Rosenborg var for høyt oppe etter den strålende seieren over IFK Göteborg i Göteborg. Rosenborg trodde de kunne slå Milan med sitt sedvanlige spill. Og gikk på trynet med et smell.
Nå kom Rosenborg med en helt annen plan. En realistisk plan. Det handlet om å tette igjen med 4-5-1 når Milan hadde ballen, det handlet om å slå langt når Milan var etablert i forsvar, og det handlet om å bruke maksimal fart langs bakken når Milan ble overmodige.
Og det handlet om å være særdeles ydmyke.
Alt sammen fungerte perfekt. Først og fremst fordi Rosenborg hadde akkurat den dagen da alle presterte over pari. Dernest fordi AC Milan ikke var det samme laget som slo Rosenborg i Trondheim. Og det siste merket Rosenborg-spillerne tidlig. Det ga et løft, det også.
I et større perspektiv blir dette også kunnskapens seier over kapitalen. Nå er ikke Rosenborg noen fattiglus lenger, men i forhold til Milan og det etablerte storklubbhierarkiet er den ingenting. Dermed blir kampen også et evig bevis på at det faktisk nytter å trene seg til resultater, og ikke bare kjøpe seg til, slik den moderne og ultrakommersialiserte fotballen prøver å gi et inntrykk av.
- Jeg er rørt, sa Nils Arne Eggen da han fikk den første mikrofonen opp i ansiktet i går kveld. Han hadde sett drømmen bli virkelighet. Det gjør inntrykk.
Men vi er flere som er rørt.
Og vi er takknemlige. For resultatet, for prestasjonen, for samhandlingen, for ideene, for innsatsen. For opplevelsen.
Og fordi det ikke er flere sensasjoner igjen.