Sommeren 2001 var jeg og Karsten Eskelund på ferie i Mellom-Amerika. Vi var i Mexico City, Antigua i Guatemala, Cancun på Yucatan-halvøya på Mexicos østkyst og i Havanna på Cuba. I Guatemala tok vi buss til Pajachero og Lagos di Atitlan, mens vi på Yucatan-halvøya leide bil i to dager og kjørte til Chichen Itza, Merida og Rio Lagartos.

Mexico City

Reisen startet med tre dager i Mexico City, verdens største by med godt over 20 millioner innbyggere. Byen viste seg å være mye triveligere enn ventet. På forhånd hadde vi forventninger om uutholdelig luft, kaos og fattigdom. Velstandsnivåret blant folk flest virket å være høyt og problemene virket ikke å være større enn i vest-europeiske storbyer. Mht forurensning opplevde vi ikke det som spesielt plagsomt. Trafikken fløt greit, metroen var helt utmerket og det gikk også greit å bruke bussene. Folk var hyggelige og hjelpsomme og ville gjerne prate.

Vi ankom Mexico City på ettermiddagen. Etter å ha tatt inn på hotellet, gikk vi til Zocalo, byens midtpunkt. Det er en stor åpen plass. Midt på plassen står en flaggstang med et digert meksinkansk flagg. Rundt plassen ligger flere prominente bygninger, bl.a katedralen og presidentpalasset. Plassen var nesten tom den kvelden og også rundt omkring i gatene var det forholdsvis dødt. Lite restauranter og utesteder og nesten ikke folk. Til slutt måtte vi ta til takke med middag på en fast food-sjappe.

Dagen etter dro vi til Teotihuacan med pyramider og tempelruiner. Det var et imponerende kompleks av bygninger over et stort område. Virkelig et av høydepunktene på turen. Først kom vi inn i en tempelruin med mange murer og mindre pyramider. Deretter kom vi ut i den ene enden av Avenida del Muerto (Dødens Aveny), en 1,5 kilometer lang vei som gikk fram til Månepyramiden. Da gikk det opp for meg at jeg hadde vært her mange ganger i min barndom. De av dere som har drevet med Commondore 64 husker sikkert spillet Aztek. Det gikk ut på å løpe på en vei mot en pyramide og unngåp å bli trufffet av spyd. Hadde ikke tenkt på det før, men faktisk kjente jeg meg nå igjen. Ingen tvil. :-)

Halveis mot månepyramiden ligger solpyramiden på høyre side av veien. Den er enda større, faktisk 3. størst i verden. Vi klatret opp på toppen og så ut over den imponerende azteker-byen. Vi la også merke til at mørke skyer og tordenvær var på vei. Da fant vi ut at toppen av en pyramide kanskje ikke var det mest strategiske oppholdsted ved et tordenvær, så vi gikk kjapt ned igjen. Vi rakk akkurat bort til en snacks-shop like ved før himmelen åpnet seg. Kraftig regnvær og kontinuerlig lyning. Til slutt begynte det å hagle. Ikke spesielt komfortabelt, men å se lyn på lyn lyse opp pyramdien var et mektig syn. Da det begynte å letne litt, droppet vi månepyramiden og dro tilbake til byen.

På kvelden hadde vi fått tips om at bydelen Zona Rosa var stedet for natteliv, så vi dro dit. Det var mange restauranter og barer der. Vi gikk på en argentinsk biff-restaurant. I stedet for å gi oss en meny, kom kelneren ut med et digert fat med forskjellige kjøttstykker. Det var de største biffene jeg har sett. Man kunne velge mellom liten og stor. Liten var 400 g og stor var 600 g. Det var også mulig å få 800 g. Jeg valgte den minste varianten... Etterpå ble det en del Coronas på noen barer.

Den tredje dagen dro vi først til en stor skog midt inne i byen. Bra med folkeliv, vann med fugler og fisker, mange ekorn og underholdning i form av gjøglere og musikere. Tydeligvis et populært sted å tilbringe søndager på. Deretter dro vi på Antropologisk museum som ligger like ved. Dette skal være en av de aller største attraksjonen i byen. Mye fint og artig å se solsteinen, et av Mexicos virkelige ursymboler, men det er ikke blant de mest spennende museene jeg har vært i.

Etterpå dro jeg på egen hånd til Estadio Azteka, stadion med kapasitet på 120 000 hvor VM-finalene i 1970 og 1986 gikk. For å komme dit måtte jeg ta metroen til en endstasjon og deretter komme meg på en buss som jeg skulle ta et godt stykke videre. Busstasjonen var stor og jeg hadde i utgangspunktet ikke peiling på hvilken buss jeg skulle ta. Jeg spurte derfor en bussjåfør. Han snakket til to som tilfeldigis gikk forbi. Jeg vet ikke om det bare var flaks, godt gjort i så fall, men de tok ihvertfall samme buss som meg, gikk av bussen sammen meg, og ble med bort til stadion. Hyggelige folk. Før de dro, introduserte de meg for en meksikansk turist som også stod og beundret stadion da vi kom. Vi to fikk en hyggelig fotball-prat. Det viste seg også at det skulle være kamp her dagen etter. Da skulle jeg ta fly til Guatemala, så det var ikke aktuelt for meg. Synd.

Det jeg syntes var mest spesielt med denne enorme byen var den lave bebyggelsen. Husene var stort sett på 2-3 etasjer, maks 4-5, både i sentrum og langt utover. Vi var oppe i byens eneste "skyskraper" og så utover til alle kanter. Småbebyggelse overalt, så langt man kunne se. De aller fleste gatene i sentrum var heller ikke spesielt brede, så uansett hvor man var, fikk man følelsen av å være i en søreuropeisk småby.

Med bussen og metroen hadde jeg også kommet et godt stykke utenfor sentrum. Men fremdeles var det ikke en eneste boligblokk å se. Bare 1-2 etasjers hus. Helt vanvittig å tenke på at det bor 20 millioner i en by med slik bebyggelse. Ikke rart at byen er stor.

Antigua, Guatemala

Fra Mexico City dro vi til Antigua i Guatemala der vi skulle være i tre dager. Det er en småby 5 mil unna Guatemala City. Byen er veldig vakker med små idylliske murhus der den ligger mellom tre store vulkaner. Vulkanen Agua stiger 2000 m rett til værs rett bak byen. Et imponerende og dramatisk syn.

Byen var veldig fin og hadde mange restauranter og utesteder. Det var likevel ikke særlig mye å gjøre der på dagtid. Dessuten var det såpass turistifisert der at vi følte at vi ikke fikk oppleve det virkelige Guatemala der. Derfor bestemte vi oss for å ta en utflukt med buss. Den siste dagen tok vi buss i tre timer til en landsby som heter Pajachero (?). Vi hadde lest at det skulle være fint i området rundt innsjøen Lagos de Atitlan der byen lå.

Byen i seg selv var ikke så mye å skryte av. Stort sett en lang gate med salgsboder med souvernier. Naturen rundt var imidlertid imponerende. Fin innsjø med bratte fjellsider, grønne åser, vulkaner og klipper.

Det som likevel var det morsomste med utflukten var bussturen. På den fikk vi sett landsbygda i landet. Bebyggelsen var fattigslig og falleferdig, men jorda var tydeligvis fruktbar. Hele veien så vi store maisåkre og husdyr. Langs veiene gikk indianerkvinnene i fargerike drakter med barn på ryggen og evt annen "bagasje" på hodet, mens menn med cowboyhatter red på veiene med kveget etter seg. Når man er i Antigua får man inntrykk av at indianerne kun er et eksotisk innslag blant alle "latinerne" i Guatemala. På landsbygda var, såvidt vi kunne se, indianerne i overveldende flertall.

Det jeg kommer til å huske best fra Guatemala er de såkalte chicken-bussene. Hele landet holdes sammen av et stort bussrutenett. Bussene som går på disse rutene er utrangerte amerikanske skolebusser fra 1960-tallet. De stappes helt fulle av folk og all bagasje legges på taket. Bussene stopper hvor som helst hvor folk vil av eller på. En stakkar som er sjåførens assistent har ansvaret for at folk kommer seg av og på og at bagasje kommer opp og ned fra taket. De sprang som gale hele tiden.

Det faktum at man kunne gå av og på hvor man vil og at det kom nye busser hele tiden, var utrolig praktisk for oss. Var det noe vi plutselig ville se, kunne vi bare si i fra og hoppe av.

På veien tilbake til Antigua ble vi kjent med den eneste andre turisten på bussen. Han kom fra Islington i London (bydelen til Arsenal). En skikkelig globetrotter og Arsenal-fan, så vi kom godt ut av det med hverandre og spiste middag og gikk på pub sammen i Antigua.

Vi vurderte også å klatre opp på toppen av en aktiv vulkan, men siden det ville ta et par timer å komme seg til toppen, droppet vi det. Jeg fikk imidlertid tatt et fint bilde av vulkanen fra flyet (bildet til venstre).

Yucatan, Mexico

Deretter hadde vi lagt opp til en uke på Yucatan-halvøya med base i Cancun. Der var planen å ha badeferie med muligheter for en del utflukter. Cancun Island, hvor det meste av turistindustrien holder til, ligner på et eneste stort Disneyland med masse diskoteker, restauranter og shopping-sentre som er laget som pyramider, grotter og regnskoger. Ikke akkurat en by med såkalt sjel, men vi hadde det fint der. Stranda var fin og nattelivet upåklagelig.

En av kveldene var vi på et svært diskotek. Vi betalte 200 kr for å komme inn, men til gjengjeld var det Bar Libre, dvs. drikk så mange parasoller du vil. Fullt hus, bra stemning og når kvelden var over satt jeg igjen med en fin bukett parasoller.

I tillegg til å være på stranda i Cancun, reiste vi litt rundt. Isla Mujeres var en øy vi hadde hørt mye positivt om, så vi tok båt dit. Sentrum virket hyggelig med gågater og små murhus i forskjellige farger. Etterhvert dro vi til en skillpaddefarm på øya. Ikke spesielt spennende. Skillpadder i basseng og inngjerdede områder i sjøen. Hverken mer eller mindre. Like i nærheten fant vi ei idyllisk strand med hvit sand og kokospalmer. Den disponerte vi stort sett alene resten av dagen.

Vi leide også bil i to dager. Da dro vi via Chichen Itza til Merida. Chichen Itza er den mest kjente samlingen av Maya-byggverk/ruiner, med bl.a en trappetrinnspyramide. Imponerende, men ikke så veldig forskjellig fra Teotihuacan i Mexico City, så vi brukte ikke så lang tid der.

Merida er en by med 600 000 innbyggere. Her opplevde vi bl.a meksikansk lørdagsfest med lokal musikk på torget og bodsalg. I mange av bodene stod damer og stekte tortillær, lagde gryter med kjøtt og hadde krukker med allverdens sauser.

På veien hjem fra Merida, kjørte vi oppom en landsby langs kysten som heter Rio Lagartos. Den er kjent for flamengoer. Da vi kom fram, ble vi nærmest overfalt av en gammel mann som ville ta oss med ut i båt. Prisen var grei nok, så etter litt diskusjon slo vi til.

Fra land så det ut som om flamengoene lå og fløt på vannet. Når vi kom nærmere, så vi imidlertid at de sto på føttene på den langrunne bunnen. Å se en stor flokk av disse røde fuglene ta av på en gang var et imponerende syn. I tillegg så vi en anseelig mengde pelikaner og var innom ei strand hvor innbyggerne hadde søndags-picnic.

Da vi dro videre hadde vi planer om å få sett finalen i Copa America mellom Mexico og Colombia. Vi stoppet derfor i en liten by som het Tizmir. Første omgangen så vi i en sliten restaurant. Det var morsomt å oppleve en litt mer autentisk meksikansk restaurant enn de man finner i Cancun, men vi var litt overrasket over manglende engasjement rundt de ovrige bordene. I pausen fant vi ut at restauranten hadde en bakgård med stråtak. Der var det tre TVer og masse folk, så vi slo oss ned der. Stemningen var noe laber utover i andre omgang fordi Colombia ledet 1-0. Det ble også sluttresultatet. Helt fortjent etter min mening.

Den siste dagen i Cancun dro vi ut til Xel-Ha som er et "naturreservat" som kunne tilby svømming med delfiner og snorkling i en stor lagune. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til et slikt fornøyelsespark-opplegg, men det var kult. Hele anlegget lå i en skog hvor man overalt støtte på iguaner (øgler) og papegøyer som beveget seg helt fritt. Delfinsvømmingen var også imponerende. De som betalte 35 USD for å være med fikk svømme i en avgrenset lagune med delfner. Delfinene hilste på hver enkelt, gjorde diverse kunster og til slutt fikk deltagerne ri på delfinene.

Hovedattraksjonen i parken var likevel en stor natulig lagune (uten sperring mot sjøen, tror jeg). Der krydde det av eksotiske fisker. Vi somlet litt med å leie dykkerutstyr, men når vi først kom oss uti, ble vi der tre timer i strekk til anlegget stengte. Vi kunne svømme rundt omkring i de forskjellige delene av den store lagunen, inn i grotter og innunder berghyller. Spesielt på slike steder og ved revene var det masse fisker. Skikkelig bra!

Havanna, Cuba

Oppholdet på Cuba ble også meget vellykket. Der var vi i fire dager. Fin by, men det som var ekstra kult var at vi fikk vi bra kontakt med lokalbefolkningen.

Vi ankom Havanna midt på dagen. Resten av dagen brukte vi stort sett til å se oss rundt i sentrum og gamlebyen. I de sentrale områdene av disse bydelene var det trivelig med mange restauranter og det så ganske pent ut. Her var det New Orleans-inspirert arkitektur med balkonger og buer. Vi la fort merke til at vi nå var kommet til Karibien. Overalt ble det spilt reaggie-musikk. Både av gatemusikanter og fra musikkanlegg. I tillegg var det en lang strandpromenade med mange kafeer og en lang mur hvor det var fint å sitte og slappe av og se på folkelivet og sjøen.

Noen kvartaler unna restaurantområdene så bebyggelsen mye dårligere ut. Her var det fattigslig syd-europeisk stil med grå steinhus på 2-3 etasjer. Forfall og forsøpling preget gatebildet. Likevel var det munter stemning blant folkene der og vi følte oss på ingen måte utrygge hverken på dagen eller natten. For det første hadde vi lest at det skulle være trygt i byen. For det andre stod det politimenn på nesten hvert gatehjørne. De virket både hyggelige og pålitelige, så hvis det skulle skje noe, burde det ikke være noe problem å få hjelp. Lenger utenfor sentrum var det østblokk-stil med svære betongkolosser.

Dagen etter ble vi med på en guidet tur hvor vi bl.a fikk se katedralen, Capitolen (som nesten er en kopi av den i Washington DC), et utsiktspunkt med en Kristus-statue (lik den i Rio), Revolusjonsplassen med monumenter og et bygg med en metall-skisse av Che Guevara på den ene veggen.

På kvelden fant vi ut at det var et karneval-arrangement på strandpromenaden. Dit dro vi og fikk se både sambadamer og levende krokodiller. På forhånd hadde vi hørt at mange prøver å komme i kontakt med turister for å få dollar ut av dem. Det tok ikke lang tid før vi fant ut at dette var korrekt. Hele tiden mens vi gikk i restaurant-området kom det stadig nye bort til oss og fremførte den samme frasen: "Hello my friend, where are you from?"

Dette var ganske slitsomt og irriterende, så vi bare ignorerte dem, noe også alle råd sa at vi skulle gjøre. Ut på kvelden etter noe øl fant vi imidlertid ut at vi skulle gi blaffen i prinsipper og finne ut hva de egentlig ville, så vi stoppet og pratet med mange av dem. Det viste seg fort at de fleste faktisk var ganske hyggelige. Selvfølgelig var mange ute etter å få oss med på sin bar eller sin butikk, men da vi sa vi ikke var interesserte i det, respekterte de det, men ville likevel prate videre. Det viste seg også at noen faktisk kun ville prate.

Forøvrig var replikken når vi svarte "Noruega", noen ganger "Oslo", men som oftest "beautiful" eller lignende svada. For å eksperimentere litt, svarte vi en gang Inglaterra. Da var replikken "Ah, Manchester United". Etter denne psykiske nedturen holdt vi oss til "Noruega" resten av kvelden.

På en bar på karnevals-området, ble vi også kjent med to jenter som viste seg å være hyggelige. Engelsken deres var heller dårlig, i likhet med vår spansk, men med ordbok og lommeparlør gikk kommunikasjonen brukbart. Vi avtalte også å møte dem etter at de var ferdige på jobb dagen etter.

Den tredje dagen i Havanna dro jeg først en tur på egen hånd ut til en bydel som var litt utenfor sentrum. Etter å ha sett meg litt om, spiste jeg lunsj på en restaurant. Det var ikke så veldig mange andre der, så restaurant-sjefen som var omtrent på min alder, kom bort til meg og satte seg ned for å prate. Han kunne engelsk bra og var interessert i å praktisere. Vi pratet en del om karnevalet, Havanna, Cuba og Norge. Da jeg skulle gå, foreslo han at jeg og kameraten min (som altså ikke var til stede) skulle komme igjen dagen etter, så kunne vi bli med opp til mora hans. Der skulle hun lage mat og så kunne vi gå på stranda etterpå. En hyggelig invitasjon som jeg absolutt vurderte, men som var vanskelig å si noe sikkert om, i og med at det var minst en til inne i bildet.

På kvelden spiste vi middag og drakk på forskjellige steder sammen våre nye venninner. Etterhvert ble vi invitert til å bli med dem hjemom, siden de måtte legge fra seg en del saker fra jobben. Dumme nordmenn som vi er så vi begge for oss at de delte en ett- eller to-romsleilighet. Da vi kom fram innså vi at virkeligheten selvfølgelig er litt annerledes på Cuba enn i Norge. Leiligheten var middels stor i 1. etasje. Der bodde det mange under samme tak, minst tre generasjoner. Vi fikk hilse på mor, søstre og nevøen til den ene av jentene. En interessant og hyggelig opplevelse.

Siste dagen i Havanna hadde vi stort sett hele dagen til disposisjon siden flyet til Paris ikke gikk før kl 2250. Guatemala har chicken-busser, Cuba har kamel-busser. En del av bussene i Havanna så ganske spesielle ut. De var trailere med en stor bussvogn. For at folk skulle kunne stå oppreist overalt, var taket opphøyet over hjulene. Det så ut som to pukler utenfra, derav kallenavnet Cameleo. På holdeplassene var det oppsiktsvekkende lange køer, og når en buss kom forbi, ble den fylt fullstendig opp, og likevel ble minst halvparten stående igjen. Det så trangt ut, men etter buss-opplevelsen i Guatemala var motivasjonen for å ta kamel-buss på topp. Derfor tok jentene oss med på busstur til en "strand" med flott utsikt til byen. Underlaget var taggete fjell som jeg tipper var størknet lava. Et merkelig fenomen. Det var umulig å ligge der eller gå uten sko, så det var ikke noe badested. I tillegg til oss var det bare noen få fiskere på det store området.

Resten av tiden fram til avreisen, slappet vi av på strand-promenaden i sentrum og i en park. Etter en 20 timers reise, tok OSL Gardermoen i mot oss med et tung skylag og en temperatur på 14 grader. Endelig hjemme igjen!