Italia 17.-26. mai 2001

I mai 2001 var jeg på 10 dagers rundreise i Italia. Vi fløy til Milano og tok tog rundt omkring i landet. Turen gikk først til Napoli og Amalfikysten, før vi dro til Roma, Milano, Firenze og Pisa. På turen opplevde vi bl.a. å svømme inn i den Blå Grotte på Capri på egen hånd og å vandre på kanten av Vesuv. Det utvilsomme høydepunktet for min del var likevel finalen i Champions League på San Siro.

17. mai
Vi fløy til Milano via København. Planen var å dra til Napoli med tog samme kveld uten å gjøre noe spesielt i Milano. På flyet til traff jeg imidlertid noen kjente. De lurte på om vi skulle på kamp i kveld.

Jeg hadde sjekket terminlista en uke før vi dro, og hadde ikke funnet noen kamper i midtuka. Nå viste det seg imidlertid at AC Milan spilte mot Fiorentina på San Siro denne kvelden i en kamp som var framskutt pga. den italienske cupfinalen uka etter.

Da var det bare en ting å gjøre. Med en gang toget fra flyplassen ankom Milano Centrale, kvittet vi oss med bagasjen og tok Metro til stadion. Billetter gikk greit å få tak i, og to timer etter ankomst Italia entret vi San Siro tre minutter før kick off.

Kampen ble brukbar. Fiorentina vant 2-1 etter 2 scoringer av Chiesa. Schevchenko scoret for Milan. Han imponerte meg, men angrepsspillet til Milan lite samspilt, og det var stort sett bare kaos.

Denne kvelden var det ca 50 000 tilskuere, litt over halvfullt, på det som etter min mening er verdens mest fantastiske fotballstadion.

18. mai
Dagen etter kom vi med tog til Napoli. I utgangpunktet hadde vi tenkt å ha Napoli som base for utflukter til bl.a Capri, Pompei og Vesuv. Vi hadde imidlertid blitt tipset om at Napoli ikke var verdt å bruke tid på, og at vi burde komme oss ut av byen så fort som mulig.

Vi syntes det var litt for galt å ikke se seg litt om i en såpass betydningsfull by når vi først var der, og valgte å ta inn på hotell for en natt. Deretter skulle vi se det an.

Det kunne vi godt ha spart oss for. Napoli var ille. Gatene var smale og svingete og lå mellom 4-5 etsjers hus. Derfor var stort sett det eneste man så husvegger.

I de samme smale gatene, som ville vært gågater i de fleste andre byer, kom biler og mopeder susende som gale. Da var det bare om å gjøre å klamre seg opp mot husveggene.

Man kan vel heller ikke si at vennlighet var det som preget de napoletanerne vi hadde kontakt med. På turistinfoen var det ingen hjelp å få. Da vi endelig fant hotell på egen hånd (godt gjort...), fikk vi beskjed om å være tilbake på hotellrommet innen midnatt!!! (men greit nok siden vi ikke hadde sovet noe særlig natta før og skulle videre tidlig morgenen etter). Kl 2 banker resepsjonisten som en gal på døra vår for å fortelle at lyset på badet stod på...

19. mai
Denne dagen ble adskillig bedre. Vi benyttet første og beste anledning til å komme oss videre. Vi hadde blitt anbefalt Sorrento som ligger ca en time fra Napoli, så vi tenkte vi skulle ta en tur dit og ihvertfall sjekke forholdene. Den ligger også nære Capri og Pompei.

Byen var veldig fin og det var rolig og behagelig der. Byen ligger oppe på en høyde, på kanten av et stup rett ned mot havet. Gamle steinhus, trange gater uten biler, mange restauranter og kafeer. Det var heller ikke så veldig mange turister der. Et skikkelig fint feriested.

Vi bestemte oss fort for å bo her mens vi skulle se de andre stedene langs kysten. Litt ut på dagen gikk turen til Pompei. Der er det et stort område med mengder av ruiner fra byen som ble begravet av vulkanutbrudd. Det mest imponerende var nok amfiteateret.

Stilig å se, men vi burde nok ha blitt med på rundtur med en guide. Etter å ha sett de mest kjente ruinene, fikk vi ikke så mye ut av resten. En guide kunne fortalt oss en god del om hver enkelt "bygning", men angst for å gå i flokk i flere timer, gjorde at vi valgte å gå rundt alene.

20. mai
Formiddagsutflukt fra Sorrento til Capri. Øya er vel mest kjent for sin blå grotte, deretter den øvrgie naturen. Da vi kom dit viste det seg at båtturene til Grotta Azzurra var innstilt pga for mye vind.

Tettstedene på Capri var ganske slitsomme. Overfylte med turister, og såvidt vi kunne se, kun restauranter, hoteller og butikker. Vi tok en stolheis opp til et utsiktspunkt. Fjell, skog, hav og klipper. OK, men ikke fryktelig spennende.

Vi var derfor litt skuffet over oppholdet så langt, og bestemte oss for at vi skulle gjøre et forsøk på å komme inn i grotten likevel. Vi tok bussen ut til stedet hvor grotten ligger. Der håpet vi at det kanskje var noen lokale folk med robåt som kunne ta oss med inn dit. Da vi kom, var det bare noen stang-fiskere der, og det viste seg at åpningen nå var altfor liten til at man kunne komme gjennom den med båt.

Da vi gikk ned til vannet traff vi to amerikanere som nettopp hadde vært uti vannet. De fortalte at de hadde svømt inn i grotten på egen hånd, og at det gikk helt greit. Dermed satset vi på det samme. Det var ikke særlig langt å svømme og inne i grotten var det ikke vanskelig å se at navnet var passende. Lyset utenfra som slipper gjennom den smale åpningen, lyser opp det blå vannet. Blåfargen reflekteres i fjellet, og hele grotten blir fylt med blåfarge. Et fantastisk syn og en spennende opplevelse!

21.-22. mai
Mandag skulle vi til Roma. Men på veien stakk vi innom Vesuv. Der tok vi bussen et godt stykke opp i fjellet. Deretter gikk vi i ca 1,5 km før vi stod på kanten av vulkanen. Vi gikk deretter en runde rundt hele krateret. Ganske stilig det også.

I Roma tok vi det forholdsvis rolig. Slappet av på kafeer, tok en tur innom en park og var innom en del av de meste kjente stedene og monumentene. Vi var også en tur nede i katakombene. Jeg hadde imidlertid vært i Roma et par ganger før, så Daniel skulle ta mesteparten av sighseeingen når jeg dro til Milano.

23. mai
Onsdag var det klart for turens store høydepunkt for min del. En god stund etter at vi hadde bestilt reisen i vinter, oppdaget jeg at finalen i Champions League, som etterhvert ble Bayern Munchen-Valencia, skulle gå i Milano samtidig som vi var i Italia. Da måtte jeg jo bare prøve å komme meg dit. Det ville bli svært vanskelig å få tak i billetter, og man måtte være forberedt på å betale en del. Derfor valgte Daniel å bli igjen i Roma, og vi avtalte å møtes i Firenze på torsdag.

Jeg ankom Milano på formiddagen samme dag som kampen. Plassen foran den berømte Domen var overfylt av supportere fra begge lag, og det var en vennskapelig tone der. Siden døren til Domen stod åpen, og det bare var å gå rett inn, tok jeg en tur inn. Der inne satt mange supportere i begge lags drakter med foldede hender. Ikke vet jeg hva de bad om, men jeg har ihvertfall en teori. :-)

Utover dagen begynte det å se ganske håpløst ut. Jeg hadde ikke kommet over en eneste svartebørs-selger, og jeg konkurrerte med folk som hadde flydd ens ærend fra Spania uten billett. Det ble snakket om priser på opptil 6000 kr pr billett.

Det håpløse var at hvis jeg dro til stadion uten billett, ville jeg risikere å ikke få sett kampen på TV en gang. Derfor vurderte jeg faktisk å reise videre til Firenze med en gang.

4 timer før kampen ordnet det seg imidlertid. Jeg kom over en tysker som hadde en del billetter til Valencia-svingen. Etter litt diskusjon ble vi enige. Hva jeg betalte er vel ikke så interessant, men prisen lå ihvertfall under 2000 kr.

San Siro er som sagt etter min mening verdens mest fantastiske fotball-stadion. Jeg har vært der to ganger før, men da var det bare halvfullt. Denne gangen var det 80 000 tilskuere. Helt fantastisk stemning. I motsetning til andre stadioner på denne størrelsen, går tribunene på San Siro rett til værs. Det gjør at de som sitter lengst unna likevel sitter nære banen. Det gjør også at stadion blir skikkelig kompakt og føles mye større, og at stemningen blir kolossal.

Jeg satt ganske langt nede i 3. etasje, altså svært langt oppe. Likevel følte jeg at jeg satt helt inntil banen, og oversikten var glimrende.

Jeg var godt fornøyd med billett i Valencia-svingen. Både fordi jeg ikke har spesielt mye til overs for Bayern og pga. John Carew, holdt jeg med Valencia.

Da jeg kom inn, ble jeg fort kjent med "naboene" mine. Det var nemlig "naboen" som hadde solgt billetten til tyskeren, og han lurte derfor på hva jeg hadde betalt. Konklusjonen var at de begge hadde tjent på billetten, men tyskeren klart mest.

Spanjolene syntes det var artig at jeg var fra Norge og Trondheim (ref. John Carew), og jeg måtte hilse på folk både foran og bak oss da naboen introduserte meg.

Kampen trenger jeg vel ikke si så mye om. Siden jeg ikke har sett noe fra kampen på TV ennå, har vel dere fått med dere mer enn meg.

Mine konklusjoner etter kampen: Carew imponerte meg stort, Canizares er utrolig usportslig og Oliver Kahn er verdens beste keeper. Dessuten syntes jeg dommeren rotet frytelig.

Stemningen på tribunen var stort sett veldig høy gjennom hele kampen. Tror nok likevel trykket var enda større blant tyskerne. Det ble etterhvert en ganske nervøs stemning rundt meg da Bayern tok over mer og mer.

Da Pellegrino misset den siste straffen. Ble det helt stille. Jeg så mange som stod og gråt så tårene trillet. Mange vil kanskje si noe sånt som at "det er jo bare en fotballkamp". Jeg velger å si at "dette viser hvor viktig fotball er".
:-)

Mens tyskerne i den andre svingen jublet helt villt og ingen hadde forlatt stadion, var det blitt helt tomt rundt meg. Bare jeg og 5-6 tyskere stod igjen på min seksjon. Selv om jeg var forbannet over resultatet, bestemte jeg meg nå for å være tysker resten av kvelden.

Jeg gratulerte dem og vi pratet litt om kampen. På vei ut viste det seg at døra inn til nederste seksjon stod åpen. Vi gikk inn for å se, og der kunne vi gå helt inntil banen 10 m unna ARDs direktesending hvor de intervjuet Oliver Kahn og Koffour. Christoph Daum stod ved siden av og drakk champagne. En av tyskerne ropte på Daum som snudde seg og skålte med oss.

Tilbake i sentrum gikk det forholdsvis rolig for seg. Lite utagerende festing. Stort sett bare trøtte tyskere uten hotellrom. Jeg hadde heller ikke fått meg hotell. Det bekymret meg ikke så veldig i og med at togene begynte å gå ca kl 5.

Først var jeg sammen med tyskerne i en overbygd gågate. Da den skulle stenges for natten, gikk jeg på nattklubb og ble der til kl 0430. Deretter gikk jeg og tok toget til Firenze for å møte Daniel igjen.

24. mai
Jeg har ofte hørt at det skal være veldig fint i Firenze. Har imidlertid aldri helt fått med meg hva som er fint, bortsett fra domen.

Da jeg kom fram fant jeg fort ut at det jeg hadde hørt var riktig. En skikkelig fin by med mange imponerende bygninger og noen stilige broer. Mange gågater og åpne plasser med masse folkeliv.

Domen var forresten stilig innvendig. Spesielt maleriene i tak-kuppelen. Bildet illustrerer tilstanden i både himmelen og helvete. Selv hadde jeg mest sans for helvete.

Begge kveldene i Firenze gikk vi til et sted litt utenfor bykjernen hvor ungdommen pleier å treffes. Der lå det en god del utesteder og kafeer rundt en plass. I den ene enden lå det en kirke med en stor trapp hvor mange hundre mennesker var samlet. Folk drakk og røyket både det ene og andre, og det var skikkelig trivelig der.

25. mai
Denne dagen skulle vi ta toget i en knapp time til Pisa. Først og fremst for å se det skjeve tårnet, men vi var åpne for å tilbringe hele dagen der.

Det var morsomt å se tårnet, og området og bygningene rundt tårnet var flott. Det kan også nevnes at det foregår byggearbeid rundt tårnet for å få rettet det opp en del! De er nemlig redde for at tårnet skal rase sammen.

Etter å ha sett tårnet gikk vi gjennom hele byens sentrum, men kom ikke over noe spesielt interessant. Da heller ikke turistinfoen hadde noen spesielt gode tips å bidra med, returnerte vi kjapt til Firenze.

26. mai
Denne dagen skulle vi reise hjem til Norge. Flyet gikk ikke før på kvelden, så etter å ha ankommet Milano med tog fra Firenze fikk vi ganske god tid til å se oss enda mer om i Milano sentrum. Bl.a. var vi oppe i tårnet i Domen, før vi gikk ut til en borg og et parkområde hvor vi slappet av.

Kl 16 tok vi bussen til Milano Airport Malpalensa, og fløy hjem til Norge.

Terje Riksaasen